desember 2013

Veien videre

Mange lurer nok på hvordan det går med økosamfunnsprosjektet vårt, eller Natursamfunn. Jeg skal skrive et eget innlegg om hva det hele egentlig går ut på, for det tror jeg ikke det er så mange som vet. Men det jeg kan si er at det er et ufattelig omfattende og tidkrevende prosjekt jeg og Ruben har, som har pågått i flere år nå. Det har også ført oss på omstendig landområdesøk over hele Norge, da det er viktig å finne riktig lokasjon til prosjektet, og vi har stadig sirklet oss inn. Ulempen eller fordelen vi har i forhold til de fleste andre, er at vi ikke har tilhørighet til noe sted, vi er på et vis litt rotløse eller hjemløse ;) Vi har ikke et stort utarbeidet nettverk av venner eller familie der vi bor, i og med at vi har flyttet så mye. Og selv om mamma opprinnelig var odelsjente til en gård på landet, og jeg vokste opp der hvor slektsgården til farssiden ligger, har jeg ikke mulighet til å ta over fordi området er i ferd med å bli spist opp av byen. Så jeg er og har vært på en reise eller et eventyr av lignende proposjon som Thorin og dvergene egentlig... føles det som... bare at jeg ikke vet helt hvor stedet jeg ønsker å kalle hjem resten av livet og i kommende generasjoner er ;) Det er utrolig frustrende, ettersom jeg har så stort behov for det og absolutt ikke passer inn i det nomadelivet jeg har blitt kastet ut i.

Etter at vi flyttet dit vi bor nå i fjor, har vi involvert oss mye med økokommunen Tingvoll som ikke er så langt herfra. Vi kom i kontakt med et par fra østlandet som hadde kjøpt en gård der i fjor sommer, og som ønsket å skape en økolandsby. Så i sommer/høst bestemte vi oss for å gå for det og utarbeidet design for området, lagde reguleringsplaner og diverse annet, samt hadde kontakt med kommunen. Og ordføreren og kommunen var veldig positiv! Det var månedsvis med arbeid. Det meste av planene ligger fremdeles inne for regulering, da det er lang behandlingstid på slikt. Vi selv gjorde oss klare til å flytte inn på gården nå etter jul, det samme med et vennepar av oss. Vi håpet å kunne sett i gang med bygging av våre egne halmhus allerede neste år, i alle fall noen prøvemodeller og gjesteboliger. Men vi opplevde noen problemer angående samarbeid med gårdeierne, og at de egentlig ikke var klare til å bli med å skape en økolandsby likevel. Så vi har trukket oss ut av prosjektet. Synd, men sant. Det var jo også noen andre ulemper med området, selv om det var ganske fint, slik som en god del omkringliggende bebyggelse og dermed begrensede utvidelsesmuligheter, og ikke så veldig gode solforhold... men man kan jo uansett ikke regne med at alt er helt perfekt. Det må bare ha det rette potensialet og utgangspunktet. Det finnes jo økolandsbyer som er bygget på forblåste sanddyner, eller midt i ørkenen, som har blitt gjort om til frodige oaser! 

Så hva gjør vi nå? Tiden vil vise. Vi er i alle fall veldig travle med å finne en løsning. Det er ikke så enkelt å formidle akkurat hvor utålmodige vi er nå, etter alle disse årene. Vi har fortsatt søkelyset på Tingvoll og nordvestlandet. Førstnevnte fordi det jo er økokommunen og jeg tror det finnes flere folk vi muligens kan samarbeide med der. Nordvestlandet fordi her finnes noe av den mest episke naturen i Norge, og vi har røtter der. Det har ikke de aller bratteste og dypeste fjordene, men til gjengjeld store majestetiske fjell, mange fjorder, store grønne sletter, skoger og jeg kan egentlig ikke tenke meg noe fylke her til lands som minner mer om landskapene i Ringenes Herre og andre storslåtte fantasyfilmer, som har alle disse aspektene sammenlagt. En ting er sikkert, og det er at livet mitt ofte er nesten litt for spennende å leve. For tiden har jeg hoppet på dypt vann, så la oss håpe jeg er god nok til å svømme ;) 

Her kommer noen bilder fra høsten og sensommeren på Tingvoll:


English Translation:
For many years now my aim in life has been to live in, or more correctly, to create an ecovillage. It is a long and difficult path, actually I even have to make the path. But it is also the most exciting thing I can come to think of, to create everything anew, shaping and designing a possible future for humanity! I have so many things to share with you about this :) The thing is that we are looking for the right location here in Norway, and it's not an easy choice. We feel quite certain it's the part of the country where we currently live, since the nature here is so breathtaking. The last year we worked with a farm in the area to create an ecovillage, and even though we didn't think it to be the best of locations we decided to go for it. It turned out in the end to be too difficult to make it work at that place, so we are currently looking for other possible properties.


Gården vi samarbeidet med


Tingvoll er kanskje ikke det mest episke stedet, men det er jo økokommunen, samt har verdens nordligste eikeskog.



Fra tuntreet ned mot fjorden


En liten strand


Og det ble høst


Gårdens områder i skogen, der det nylig har blitt hugget... vi så en del på mulighetene rundt å begynne å bygge her også, fordi det er så skjermet


Hestene







Stjernehagen på Tingvoll, eid av Bioforsk Økologisk som har hovedsete her, les mer her.





Smaking på urter


Lavendel





Alienblomster :)


Urtespiral






Flotte stokkroser... de kan man spise også.


Nathaniel


Fennikel. Det er mye spiselig i denne hagen, egentlig nesten alt :)
Hvis ikke har plantene andre nytteområder.





Områdene lenger ute på et stort nes med mye skog rundt og ingen bebyggelse, eid av Bioforsk:

Må innrømme dette stedet kunne fungert som lokasjon for natursamfunn


Hjertet banket litt for denne plassen, ute på et nes i fjorden








Vi inspiserte også andre steder, blant annet denne forlatte gården på
enden av en vei ved fjorden, ganske idyllisk beliggenhet:

Huset var helt ødelagt dessverre... ser ikke så verst ut her da. Hagen er
o
vervokst med epletrær, pærer og plommer.


Har du et sted å kalle hjem? Hva slags sted ville du helst bodd?
 

Kattungene! To hvite engler

Selv over et halvt år etter jeg fikk kattungene, har jeg ikke så mye som vist dem til dere på bloggen. Men frykt ikke, det kommer nok av bilder av de vidunderlig hvite ansiktene deres fremover, og jeg blir i stadig større grad en gal kattedame! Jeg har virkelig elsket katter hele livet, og min store drøm hele oppveksten var å få en katt, helst så snart jeg flyttet hjemmefra. Grunnet min farmor som bodde i samme hus og var allergiker hadde jeg ikke hatt en katt å dele barndomsårene med, men jeg er sikker på at alt ville vært mye enklere å  takle da :) Så snart jeg flyttet for meg selv, førte synkronisiteter til at jeg fikk den i mine øyne mest vakre og fantastiske lille pusegutt. Vi fikk 5 fine år sammen, før han brutalt døde sist vår.

Det var nesten magisk og forunderlig at jeg noen dager etter hans død fant noen bittesmå nærmeste nyfødte små kattunger... Jeg hadde jo mistenkt at kjærestepusen hans faktisk hadde fått unger, da hun var den eneste andre katten jeg hadde sett i hagen. Så etter å ha ringt på mange andre hus i nærheten fant jeg henne og alle de små hvite nøstene i det borterste huset. Jeg fikk vite at alle allerede var lovet vekk, utenom ei... og hun krabbet med en gang opp og la seg over skulderen slik pappapusen alltid gjorde. Likevel endte vi opp med et søskenpar. Vi hentet dem hjem til oss da de var 10 uker, og de fant seg umiddelbart godt tilrette. 

Jeg følte meg helt knust etter at Pangur Bàn døde, så at jeg til gjengjeld fikk disse to pusene er ikke annet enn en stor gave som gjorde at jeg taklet sorgen så mye bedre. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger i løpet av en dag de får meg til å smile. Når jeg ikke trodde at en katt kunne bli mer perfekt, så dukket altså disse opp. Selv om de har rasert det meste jeg eier og knust et uttall ting i løpet av oppveksten sin, er de noen virkelig yndige, vakre, flinke, lekne og utrolig kosete vesener. Det kunne ikke vært bedre!

Jeg har ikke angret et sekund på at det ble to, for de har så mye selskap i hverandre... for det er selvsagt ofte vi ikke kan være der for dem fordi vi har så mye annet å gjøre. Når det kommer til navnevalg så tenkte jeg først på noen avanserte navn på alvespråket til min kjære (skogsspråket),
men gikk for Link og Zelda da det hørtes nerdete nok ut og ordene er korte og enkle.

Her er noen kattungebilder til dere, de fleste fra da jeg fortsatt holdt dem inne fordi jeg syntes de var for små til å være ute her... For det er både rev, ørner og grevling i området, har også hørt rykter om gauper. Nå har de blitt sååå store! Fornøyelige utebilder og film kommer senere :)



Den første dagen hos oss... Hihi! <3


Zzzz


Det er kanskje ikke så lett for dere å se forskjell på dem, men Link har en liten grå flekk på hodet




*smelt*


Katteperfeksjon


*grrrgnafs* De er ikke alltid englebarn


Det tok ikke lang tid før det vevde veggteppet og sommerfugllysene fikk varige mèn




Lek den første kvelden...


Link har god smak når det kommer til bøker


Kjekke Link




Lek på klorestativ


Søskenkjærlighet




Hehe! Her gjespet de bege to ;D


*prrrrr*


Zelda i et fotogent øyeblikk






Dobbelkos


De pleier å sove på det i alle fall litt varme badet... Slik fant jeg dem en natt.




^^


Link er det mest kosete vesenet man kan tenke seg! Uendelig tillitsfull og smilende!




Barna mine ;)




Her hadde jeg til og med klart å hente frem speilrefleksen... ;)




Sååå... hva har du ødelagt nå da? :P


Alltid så morsomme sovestillinger... Blitt litt større her


Katteyoga

, Trondheim

Et lite skogsvesen som er her for den grønne jorda og for vår fremtid på denne vakre planeten, på søken etter glemt visdom og alt det forunderlige og magiske som er her og nå. Kontakt: hvitveispike@hotmail.com

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer


Lenker



hits