Til minne om vår kjære pusegutt
Tårene drypper ned på tastaturet når jeg skriver dette... vår kjære pus og vår beste venn har mistet livet. Det har gått litt tid siden jeg fikk beskjeden, men har ikke klart å skrive om det før nå. Huset har føltes så tomt og jeg har visst at noe var fryktelig galt og egentlig visst at jeg ikke fikk se ham igjen, men det å innrømme det for seg selv gjør bare for vondt. Noen dager etter jeg hengte opp savnet- plakatene ringte nabobonden meg og fortalte at han hadde funnet pusen vår hardt skadet, med ødelagt kjeve og det var knapt liv i ham, så han sa seg nødt til å avlive ham. Det er en forferdelig beskjed å få... jeg klarer ikke tanken på at pusen vår har dødd alene, skadet og redd.... Vi skulle jo dele så mange fine år sammen, og han ble ikke mer enn 5 og et halvt. Helt siden vi fikk ham har vi levd avsides og flyttet mye, og hele den tiden har han vært der for oss som vår næreste venn. Han var den pusen jeg hadde ønsket meg hele livet, han var alt jeg hadde drømt om.
En gang jeg og Ruben gikk en kveldstur, møtte vi på den vakreste pusen vi noen gang hadde sett... Hun var skinnende hvit, med grønne øyne og en stor buskehale. Hun var også så sosial og kosete, og vi ble helt slått av beundring og fulgte etter henne hjem, for vi ville spørre eieren om hva slags katterase dette var. Der var det ingen hjemme, men jeg noterte navnet på postkassen og ringte ham dagen etter. Han fortalte at hun var en Tyrkisk Angora, og at han skulle gi beskjed dersom hun en eller annen gang fikk kattunger. Det viste seg at det skjedde bare et par måneder senere. Vi fikk komme og hente oss ut et lite hvitt og yndig vesen, og det var ingen tvil om hvem vi skulle velge. Han var en vilter og aktiv kattunge, og det er nesten utrolig hvor veloppdragen han etterhvert ble... han hoppet aldri opp på bord eller karmer og var en flink og renslig katt. Han var alltid utrolig sosial, fikk aldri nok av vårt selskap eller av kos... han ville nok ikke vært adskilt fra oss mer enn noen minutter hadde det latt seg gjøre. Han ble så gjerne med oss på tur, til og med ganske lange turer i skogen... og ble han sliten, fikk han sitte på skulderen, favorittstedet sitt. Helt siden vi fikk ham hoppet han oppetter skjørtet mitt med små klør til han kom seg opp på skulderen min, og der ville han sitte nesten uansett hva jeg gjorde... om jeg enn tok oppvasken eller gjorde husarbeid ;) Han brakte stor glede med alle de merkelige og snodige sovestillingene sine. Han virket alltid så klok og intelligent. Han var så modig og barsk. Det er vanskelig å innse at han ikke er med oss lengre. Han var ikke bare en katt, men en sann sjelevenn.
Vi kallte ham som oftest for Pusen, men det var mest fordi det tok tid å finne et navn. Da vi så den animerte filmen Secret of Kells, følte vi det passet så bra å kalle ham opp etter den hvite katten der, Pangur Bàn... eller bare Pangur.
Klikk her for å se hele filmsnutten, eller bare lytt til sangen :) Synes den passer fint nå.
You must go where I cannot,
Pangur Ban, Pangur Ban,
There is nothing in this life but mist,
And we are not alive,
but for a little short spell.
Jeg skrev dette innlegget i går morges, etter å ha hatt et par temmelig tøffe dager. Har ikke fått postet det før nå, fordi de fleste bildene lå på en gammel harddisk jeg måtte finne frem. Jeg vil gjerne meddele dere et lyspunkt i sorgen, for det er ikke meningen å tynge dere... Men det var viktig for meg å få skrevet ned dette, slik at jeg lettere kan komme meg videre med livet. Husker dere den skjønne hokatten i det forrige blogginnlegget mitt? Hun var hos oss for noen måneder siden. I går kveld bestemte jeg og min kjære oss for å spore henne opp, vi ville finne ut om hun kanskje kunne ha blitt med barn. Etter å ha ringt på hos mange hus, fant vi henne til slutt, og små vakre hvite kattunger kom oss i møte. Hun hadde født dem like før pusen vår døde, og de ligner så mye! Vi har blitt lovet en liten hvit prinsesse, og skal hente henne så snart hun blir gammel nok! Det gjør det hele litt lettere å bære... er ikke livet forunderlig til tross for alt?
Pusen vår som liten kattunge :)
Såå liten
En liten film av pusen som kattunge, og en boks han fant under en flytting... ;)
Nysgjerrig vesen...
Ute på tur
:'-)
Hans første vår, 4-5 mnd
Vesle engel
Familieportrett.... Vi skulle ut i skogen en vakker vårdag, 2008
<3
Vi klippet til en liten lue til ham fra en rest da jeg sydde kjole ;)
Alltid så fin når han sov...
Lukter på Ruben sin nåletovede sopp, julen 2009 ;)
Han var sååå glad i Ruben også!
Pusen på vei til favorittstedet sitt, skulderen, så glad for å se meg. Dette er de siste bildene vi tok sammen... Jeg hadde lastet dem opp allerede til et eget innlegg om soppen Chaga, men nå passer det så mye bedre å poste dem her.... :/ Uansett, det er fint å ha disse bildene... Dette var så typisk ham <3 *savne*
Det aller siste bildet av oss, tatt for noen uker siden. <3 <3
Nytt liv
Hvil i fred kjæreste venn, vi vil alltid huske deg... og kanskje vil du alltid være der?